GUNHILDS BOKBLOGG DEL 1: Drømmen, lidenskapen, skrivegleden
Jeg sier det med en gang: ”Ikke skriv ei bok hvis du ikke må.” Men må du så må du. Jeg måtte.
”I have a dream”, ropte Martin Luther King. ”You may say I am a dreamer, but I am not the only one”, sang John Lennon. Legendariske sitater fra to legender, som vi alle husker og som skaper begeistring den dag i dag. Hvorfor? Jo, fordi vi alle har drømmer – berømtheter og vanlige folk. Det kan være alt fra å bli verdensberømt artist, vinne OL på ski, redde verden, reise til Kina – listen er uendelig og forskjellig fra person til person.
Jeg er også en ”dreamer”. Og den mest seiglivede av mine drømmer har vært å bli forfatter, skrive bøker, romaner.
Så lenge jeg kan huske har jeg elsket å høre og lese spennende historier. Min farmor fortalte med stor innlevelse om episoder fra gamle dager. Noen av dem fikk jeg høre igjen og igjen. Det gjør at jeg husker noen av dem den dag i dag. Min far og min onkel likte å overgå hverandre i ville historier fra yngre dager på familiære juleselskaper og andre sammenkomster.
I tillegg slukte jeg romaner fra spennende forfattere som Isabel Allende og Herbjørg Wassmo. Jeg fikk tidlig et behov for å fortelle historier selv og hadde bare så vidt lært å lese og skrive før jeg forfattet mine første små historier. De var nok sterkt inspirert av Bobsey-barna og Frøken Detektiv (Nancy Drew) – som var de første bøkene jeg leste. Å skrive stil på skolen var noe av det morsomste jeg visste og jeg skrev også dikt på nynorsk som ungdom.
Jeg har også alltid hatt stor glede av å fortelle historier selv og merke at det det har berørt og inspirert andre. Blant annet leste jeg hele serien om Harry Potter for min sønn (bortsett fra den siste, den leste han selv – syntes han hadde blitt for stor til å bli lest for). Det var hyggelige og magiske lesestundene for oss begge to – takk til fantastiske J. K. Rowling. Likevel hadde jeg som ung ikke noen tro på at jeg kunne leve av skriving. Jeg tenkte på å utdanne meg innen media/journalistikk, men det var få tilbud den gang. Jeg utdannet meg både til økonom og ingeniør, og begynte også å jobbe som ingeniør – men mistrivdes.
Skrivekløen var verre enn noen gang. Og jeg nølte ikke med å søke da Teknisk Ukeblad søkte etter fagredaktør. Jeg jublet da jeg fikk jobben, og følte med en gang at jeg hadde havnet på riktig hylle. Siden ble det Computerworld og Aftenposten. Til sammen 25 år som journalist har det blitt – og jeg har elsket det hele veien.
Samtidig har det ikke vært nok. Jeg har hele tiden hatt egne bokprosjekter på gang – flere halvferdige romaner, barnebøker og en påbegynt novellesamling. Men jeg har aldri klart å bli ferdig med noe. Unnskyldningene har vært mange. Jeg har ikke tid, manuset er ikke bra nok, ungene er små og jeg er sliten, jobben er krevende, husarbeid etc etc – en uendelig rekke unnskyldninger.
Men jeg måtte etterhvert innrømme at den virkelige årsaken til at jeg aldri ble ferdig med noe var at jeg ikke turte, det var for skummelt å tenke på at noen andre skulle lese det jeg hadde skrevet. Jeg hadde ikke motet, gutsen som må til.
Noe helt annet er det å stå frem med egne tanker, fantasier – å stille ut hele seg selv naken og sårbar, slik du må når du skriver skjønnlitteratur.
Men hvis jeg ikke tør det, tenkte jeg, så kan jeg heller ikke bli forfatter. Skulle ideene mine, manusene mine for alltid kun være i hodet mitt, på notatblokkene eller på PCen – eller skulle jeg ta sjansen?
Jeg måtte ta et valg.
Neste bokblogg handler om beslutningen og hvorfor ”Døtre av Norge” ble debutromanen.
Kjempefint skrevet:) Ikke minst første avsnittet; Jeg sier det med en gang: ”Ikke skriv ei bok hvis du ikke må.” Men må du så må du. Jeg måtte.