«Æ blei ikkje født som dame»

Endelig fikk jeg lest Marianne Nordlis bok ”Det sterke kjønn”. Det ble en tankevekkende opplevelse.

På julelunsjen hos Juritzen forlag i fjor møtte jeg en spennende kvinne. Vi hadde begge skrevet bøker som skulle lanseres på nyåret i år (2017).

Kvinnen, Marianne Nordli, spurte først meg ut om min bok. Da jeg siden ville vite hva hun hadde skrevet, svarte hun at det var en dokumentar om hennes liv.

Jeg spurte så om hun var kjendis eller noe sånt – (litt flau over at jeg i så fall ikke visste det). Hun smilte bredt da hun svarte:

«Æ blei ikkje født som dame.»

Jeg må si jeg ble litt satt ut – og fikk mine egne fordommer rett i fleisen.

Mennesker som skifter kjønn var ”smårare”, hadde jeg nok trodd og tenkt – uten å vite noe som helst om dette. Men Marianne var så flott og virket på alle måter helt normal, utadvendt og sterk.

Like og ulike

Marianne og jeg har mye til felles. Vi er omtrent like gamle. Vi er glade i Tromsø – Marianne er vokst opp der, jeg tilbrakte somrene der som barn.

Vi vokste opp i en tid da feministene herjet, viljesterke kvinner gikk foran og ga oss rettigheter. Vi hadde Månestråle som forbilde. Den tøffe indianerjenta som fikk være med ”gutta på tur” (Sølvpilen og Falk), som kunne judo, var kul og flott å se på.

Men det er også forskjeller.

Som en av kvinnekampens døtre var det helt greit at jeg som ung jente digget ”gutteting” som matematikk og sport.

Like enkelt var det ikke for Tromsø-gutten Karl Ole, som likte seg best i kjoler og allerede som 3-åring visste at noe var feil – som ikke likte penisen sin og ville se ut som og være som søstera.

Grusom pubertet

I boka si ”Det sterke kjønn” beskriver Marianne en sår oppvekst hvor hun ikke turte å betro seg til noen om det hun slet med.

Identitetsproblemene ble naturlig nok forverret i puberteten. Dette er en tid som er tøff for mange, men for Karl Ole/Marianne var det rett og slett grusomt. Hun søkte seg mot homofile miljøer og transvestitter, men fant seg ikke til rette. Hun var rett og slett en heterofil kvinne – fanget i feil kropp.

I skjul undersøkte hun muligheten for operasjon, etter å ha funnet en notis i en avis om at dette var mulig. Veien fram til hun endelig fikk godkjent de nødvendige operasjonene var lang og smertelig.

Først som voksen fortalte Marianne det hele til mora, som hadde trodd at sønnen var homofil og slått seg til ro med det. Siden måtte hun, resten av familien, venner og kolleger venne seg til å kalle henne Marianne – ikke Karl Ole. De fleste tok det greit.

Marianne beskriver også lykkerusen da hun også fysisk ble kvinne. Hun har aldri angret, og har klart seg godt i livet. Hun har gjort karriere og er aktiv politiker.

Mangfold også når det gjelder kjønn

Etter å ha møtt Marianne og lest boka har jeg lært noe og tatt et oppgjør med egne fordommer.

For verden er så mangfoldig, også når det gjelder kjønn. Og at det er viktig å kjempe for å være den man er, uansett.

Marianne er et forbilde for dem som er født i feil kropp – men også for alle oss andre. Takk for det!

Mariannes blogg

Save

Save

Save

Save

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *