Døtre av Norge
Margrete Tangnes blir født ei dramatisk natt i ei fattigslig stue på Sunnmøre i 1905.Allerede som jentunge blir hun hundset og må flykte fra det værharde kystsamfunnet til Kristiania.
Hun kjemper hardt for å få leve det livet hun ønsker, livet hun føler hun er eslet til med sine varme hender og varme hjerte. Med tiden blir hun ei respektert bondekone og sanitetssøster. I 2009 forteller datteren, biologiprofessoren Marie, historien om Margrete til sin datter Merete – som lever et liv i den moderne tidsklemma.
Vi blir også kjent med Margretes mor og tante. Sistnevnte var blant dem som stod i bresjen for å få vedtatt kvinnelig stemmerett i 1913. Men kanskje begynte historien om denne spesielle kvinneslekten lenge før det.
Boka har fått veldig gode kritikker, blant annet terningkast 5 i Trønderavisa og av bokelskere
Anmeldelser fra bokbloggere her:
Boka kan også kjøpes hos de fleste nettbokhandlere som feks:
Bestill boka HER:
FYSISKE BUTIKKER
Boken kan bestilles hos de aller fleste bokhandlere.
DIREKTE HOS FORFATTER
Du kan også bestille hos meg gunhildhaugnes@msn.com. Prisen er 99,- kroner inkludert porto og signatur (hvis ønskelig)
……..
Starten på boka
PROLOG
Ei bygd i Finnmark, sommeren 1650
Universets magiske lyspensel har malt himmelen i en blendende vakker rødfarge. På engelsk kaller de den «light of dawn» og på spansk «luz de la alba» – denne etterlengtede morgenrøden som er slutten på den mørke natta og starten på en ny dag – en løfterik ny dag som venter i lyset. Men akkurat her, i Finnmark lengst nord i Norge på denne tida av året, er det hele litt annerledes.
Her har sola vært oppe hele natta, den har sett alt – alt som skjedde, men ikke kunnet gjøre noe. Nå blir den sterkere og sterkere og prøver å sende sine varme stråler ned til jorda og skape liv i alt som er og gjøre alt godt igjen.
Men den gamle kvinnen nede på jorda enser det ikke – der hun sitter på gresset ubevegelig som en stein, en stein som ikke har rikket seg på evigheter.
Det er mange timer siden nå at Sara sluttet å gråte, sluttet å føle, sluttet å leve. Og det er enda flere timer siden man kunne høre høye skrik, trampende føtter, jubelrop og aggressiv, fresende ild – på dette stedet.
Nå sover de som laget støyen. Sara sover ikke, hun har ikke sovet et sekund denne natta og kommer ikke til å få en eneste god natts søvn de fem årene hun har igjen å være til.
Det tomme blikket hennes er som frosset fast, det er vendt mot det som kvelden før var et livsfriskt bål. Fortsatt glimter det av og til i oransje i de svarte kullrestene og man kan ane en tynn røyksøyle som danser oppover mot himmelen.
Det blir varmere og varmere, lysere og lysere. Dagen nærmer seg. Ei doven flue våkner til liv og vandrer sakte rundt på ansiktet hennes. Men Sara merker ikke det heller. Først når hanen på prestegården galer og jentene begynner å skramle med melkebøttene sine, kommer Sara ut av transen.
Hun rister på seg, prøver å brekke liv i den stive kroppen og blåse varme i de iskalde giktiske fingrene, slik at hun kan knyte det lysebrune skautet strammere rundt hodet og børste av seg rusk og gresstrå på den tykke stakken.
Så løfter hun opp spannet hun har med seg og kreker seg så raskt hun kan bort til bålplassen. De krokete hendene rasker sammen alt det de klarer å få med av aske, kull og støv. Fort nå, Sara, ingen må se deg. Og så blir hun oppslukt av den tette skogen.
Det svartner for øynene og svetten pipler fram på pannen når hun endelig kommer fram til den avsidesliggende lille stua på Knausen, hvor hun har bodd hele livet. Hun dumper ned på en stubbe. Langsomt knirker det i døra. Ut tripper en vever ung kvinne med lange, lyse, tykke fletter – hennes datter Anna. Anna setter seg rolig ned på bakken ved sida av Sara. Mor og datter er tause. Lenge. Før Sara trekker pusten dypt og bryter gjennom.
– Hvor tror du det er best å grave henne ned, det som er igjen av henne mener jeg, sier hun tungt og uttrykksløst, uten å se på dattera.
Anna sperrer opp øynene og titter forskremt ned i spannet, som mora har slept med seg gjennom skogen. Kroppen rister, hun hulker høyt når det går opp for henne at det hun ser er de jordiske restene av hennes storesøster Maja.
De hadde kommet like etter soloppgang dagen før. Lensmannen, presten, smeden og noen karer til. De hadde dundret inn i stua og tatt tak i Majas armer, bein og det lange, ravnsvarte håret og slept henne ut. Maja hadde kjempet, sloss og skreket, det samme gjorde Anna og Sara – men til ingen nytte.
Maja møtte noen dager tidligere i retten for å forsvare seg mot anklager om at hun drev med hekseri, trolldom og svartekunster. Det ble en grufull seanse. En fortalte at han hadde sett henne gjøre seg om til en ravn, en annen hadde sett henne bli til en ulv, en storbonde mente hun var skyld i de dårlige avlingene høsten før. Men verst var beskyldningene fra prestefruen. Hun mente Maja hadde kastet forbannelser over hennes bror, som døde etter timer med smertefulle kramper dagen etter at Maja hadde vært på besøk og helt i ham heksebrygg og tatt på ham.
– Han var veldig syk. Jeg prøvde så godt jeg kunne å redde ham, men det gikk ikke. Husk at nesten alle jeg har forsøkt å helbrede har blitt friske, sa Maja.
– Friske, hva hjelper det om de har blitt friske når du har besatt dem med Satan. Du er ei heks, måtte du brenne i helvete, hylte prestefruen.
Noen få prøvde å forsvare Maja, men stemningen under rettergangen var hatsk. Bygdas mektigste menn og kvinner var imot henne.
– Og nå har dommen falt, ropte lensmannen da han dro med seg Maja ut av hjemmet hennes.
– Du skal brennes på bålet, i kveld blir det heksebål.
Det var Sara som lærte Maja om urtene, om hvilke som kan hjelpe mot forskjellige plager og sykdommer. Sara hadde lært det av sin mor, som igjen hadde lært det av sin.
Gjennom generasjoner, trolig siden vikingtida, hadde kvinnene utviklet disse medisinene. Tidligere ble de respektert for sine kunnskaper, men i løpet av de siste par generasjonene hadde dette gradvis snudd. Gamle urtekunster er ikke den riktige lære, det er heksebrygg – det mener den moderne legevitenskapen, prestene og øvrigheta ellers.
Likevel hadde kvinnene på Knausen fått være i fred, og folk hadde kommet til dem eller sendt bud på dem mer eller mindre i skjul. Men ikke slik med Maja. I tillegg til kunnskapen om urtene så hadde Maja også varme hender.
Men nå mente man at dette var å drive med trolldomskunster og at Maja var besatt av djevelen. Majas hissige temperament og skarpe tunge gjorde ikke saken bedre. Hun var ikke en føyelig kvinne etter Bibelens ideal.
Maja ble tatt med til en høyde med en bålplass like ved prestegården. Resten av dagen hadde hun stått bundet til et tre, blitt uthengt til spott og spe for alt og alle. Sara hadde holdt seg i nærheten og prøvd å støtte dattera si, og dermed selv blitt hånet – til og med av folk som hun trodde likte henne og som både hun og døtrene hadde hjulpet.
Utover ettermiddagen blir stemningen elektrisk. Stadig flere mennesker kommer til og det bygges opp et gigantisk bål. Når flammene får skikkelig tak, hopper og danser folk rundt bålet.
Utpå kvelden går smeden bort til Maja. Han river av henne alle klærne slik at hele folkemengden får se de tunge, yppige brystene, de fyldige hoftene, den smale midjen. Begjæret vokser og smeden klarer ikke la være å klå. Maja vrir seg unna og spytter ham i ansiktet. Etter at han for elleve år siden forgrep seg på henne i skogen, har hun lagt ham for hat. Hun prøvde å få ham straffet, men ble møtt med et hånlig flir hos lensmannen og bygdefolket for øvrig.
– Satans heks, roper smeden i sinne og løper bort til bålet for å hente et smijern som han har lagt mot ilden.
Enden på jernet, som ligner en buktende slange, har nå blitt glødende. Smeden tar tak i smijernet og kjører det inn i Majas venstre skulder.
Maja uler av smerte. Men det er ikke noe i forhold til det vanvittige skriket som kommer når hun like etter bindes til en stige og deretter kastes på bålet – til publikums elleville jubel og applaus.
Et kort øyeblikk, akkurat idet flammene tar tak i Majas hår og innhyller ansiktet hennes som en glorie, møtes blikkene. Mor og datter. De tar et stille farvel. Så synker bålet sammen med Maja på toppen. Skrikene forsvinner, det samme gjør ekstasen hos publikum. Bygdefolket kommer til seg selv. Snart er det tomt. Bare Sara er tilbake.
Oppe på Knausen har endelig Saras yngste datter sluttet å gråte over spannet med søsteras levninger.
– Vi får spørre Matilda, hun må få bestemme hvor mora skal begraves, sier Anna omsider.
– Ja, Matilda, ja hvordan er det med henne.
Anna ble igjen for å passe på tiåringen da mennene dro av gårde med Maja.
– Hun gråt og gråt til langt på natt, til hun ble så utmattet at hun sovnet.
Akkurat da hører de et skrik, og styrter inn i stua. Matilda sitter i senga. Hun griner av smerte og holder seg på den venstre skulderen. Sara drar ned nattserken hennes for å se. Det går en støkk gjennom henne i det hun får øye på det hissigrøde slangeformede merket på skulderen.
– Hva er det, sutrer Matilda.
Sara skjuler et gisp.
– Det er nok bare noe du har fått i deg, sier mormora hastig og finner en kjølende urteblanding som hun legger på – og smerten er ikke så intens lenger.
Men Sara tenker sitt, dette minner om merket smeden satte på Maja før hun ble brent. Det er nok Maja som har gjort dette med sin datter – hun har vel en hensikt med det. Men dette vil hun ikke si til Matilda, ikke ennå. Nå har hun mer enn nok med å fordøye at mora er død og aldri vil komme tilbake.
Matilda bestemmer seg for å grave ned mora i en lysning i skogen noen hundre meter ovenfor den lille stua. Akkurat her er det sola skinner først om morgenen, og her gror det mange urter som kvinnene har brukt til å lage medisiner. Både Maja og Matilda har likt å sitte her og tenke.
Allerede samme ettermiddag tar de tre kvinnene turen dit – ei mor, ei søster, ei datter. Etter å ha gravd ned restene av Maja, finner de en fin lys stein som de ruller på plass over graven. Matilda risser inn et par vinger på steinen, nå er mamma en engel, tenker hun. De tre blir sittende rolig rundt steinen helt til sola går ned. Alle tre har sitt å grunne over.
Etter dette blir de tre kvinnene på Knausen mer isolert enn noen gang. Anna holder det ikke ut. Noen måneder etter Majas død drar hun til slektninger lenger sør, som skaffer henne arbeid. Senere blir hun også gift og får barn. På det nye stedet passer hun nøye på ikke å fortelle om sin familie og sine kunnskaper om urter.
Sara og Matilda har sin fulle hyre med å overleve. Det går på et vis. De har en liten jordlapp hvor de dyrker mat, de setter ut snarer og fisker i havet. Og etter mørkets frambrudd kommer det fortsatt folk på besøk som vil kjøpe Saras medisiner. De betaler gjerne med brød og melk eller andre matvarer.
Matilda får vite alt Sara kan om de ulike urtenes helbredende evner, og snart er det hun som lager medisinene.
Omtrent på den tida Matilda fyller 15 år, begynner Saras helse for alvor å skrante. Det stikker stadig i brystet, hun har tungt for å puste og klarer nesten ikke komme seg opp om morgenen. Kinnene blir hulere og hulere, og det eneste hun klarer å få ned av mat er ei tynn suppe. Ingen av medisinene hennes virker lenger. Sara forstår at det nærmer seg slutten.
En morgen ber hun Matilda sette seg på sengekanten. Barnebarnet adlyder. Motvillig. Redd for hva som kommer.
– Når jeg er død, må du stikke fra bygda. Det er ingenting for deg her, her vil du alltid være dattera til heksa. Dra til Anna og hjelp henne med hennes to små. Så får du stake ut din egen livsvei etter det. Og vær forsiktig, ikke fortell din historie eller nevn dine kunnskaper, sier Sara bestemt og tvinger Matilda til å møte blikket hennes.
Store tårer sildrer nedover Matildas kinn, og hun krøller seg sammen i senga ved sida av mormora.
– Ikke dø, ikke dø. Da har jeg ingen igjen, hulker hun.
Men Sara dør. Få dager senere sovner hun rolig inn. Aller helst ville Sara bli begravet sammen med Maja. Men for ikke å skape for mye problemer for Matilda og for å hedre sin mann, som døde da døtrene var små, blir hun begravet på kirkegården.
Samme kveld som Sara har kommet i jorda, tar Matilda turen opp til stedet hvor mora ble begravet. Et vakkert måneskinn lyser opp steinen med vingene. Matilda trekker opp den svarte stakken sin, setter seg på huk og folder hendene i forkleet sitt. Hun lener seg mot steinen og lukker øynene.
– Mor, mor – gi meg styrke, sier hun inne i seg – om igjen og om igjen. Slik blir 15-åringen sittende gjennom hele den kalde vårnatta. Når de første solstrålene treffer henne neste dag, fylles hele den sterke spenstige kroppen hennes med et intenst lys. Hun gløder og føler moras nærvær i hver celle i kroppen. Det brenner kraftig i slangemerket på skulderen. Så hører hun moras stemme.
– I hvert slektsledd fra nå vil det bli født et jentebarn med dette merket. Disse vil være sterke og ha spesielle evner. Sammen vil denne rekka av jenter forandre verden, de skal slåss for de svake og spesielt for kvinnene. Du er den første i rekka, sier moras ånd.
– Nei mor, du var den første, sier Matilda høyt.
Noen minutter senere reiser hun seg sakte. Hun trekker pusten dypt ned i magen, tar av seg skautet og lar de lange mørke lokkene falle nedover ryggen, det glitrer i de grønne øynene som skuer mot horisonten – Matilda er klar for sin livsreise.
Kult cover